Båten gled stille over fjorden, og allerede før vi la til kai kjente vi at dette ikke kom til å bli en helt vanlig dag. Foran oss lå Flor og Fjære som en fargeklatt midt i det blå – nesten som om noen hadde mistet en regnbue ned på en liten øy.
Vi gikk i land med forventning i stegene. Stiene bukta seg mellom palmer, kaktuser og blomster i alle tenkelige nyanser. Det luktet sommer, jord og noe eksotisk vi ikke helt kunne sette navn på. Hver sving åpenbarte et nytt lite eventyr: en dam med speilblank overflate, en benk i skyggen av en diger palme, en blomsterprakt så intens at vi måtte stoppe bare for å ta det inn.
Det var nesten vanskelig å forstå at vi fortsatt befant oss i Norge.
Guiden fortalte historier om hvordan alt dette hadde vokst fram, plante for plante, drøm for drøm. Vi lyttet, nikket, og kjente at roen senket seg. Her hadde tiden en annen rytme. Ingen hastet. Ingen kikket på klokka.